1. Innledning.

Skattyteres plikt til å utlevere opplysninger og dokumenter som har betydning for deres egen ligning er svært omfattende. Dette er vel kjent for de fleste. Likeledes er det vel kjent for de fleste at advokaters taushetsplikt om klienter og forhold som gjelder klienter går svært langt. Dette gjelder ikke minst opplysninger som kan få betydning for klientenes skattemessige forhold.

I den senere tid har det falt noen rettsavgjørelser både for å vidt gjelder skatteyteres opplysningsplikt om egne forhold som har betydning for ligningen, og for advokaters plikt til utlevering av dokumenter både til påtalemyndighetene og til skattemyndighetene om sine klienter.

I det følgende skal jeg foreta en kort oppsummering av hva som er rettstilstanden på dette området.

2. Skatteyters opplysninger om forhold som gjelder egen ligning.

Skattyters opplysningsplikt om egen ligning er i det vesentlige regulert i Ligningslovens

§ 4-10.

Opplysningsplikten ble utvidet i forbindelse med en lovendring i 2008

Bestemmelsen går kort sagt ut på at ligningsmyndighetene kan kreve innsyn i alle dokumenter, korrespondanse herunder også arkiv både ordinært arkiv og elektronisk arkiv som skattyter er i besittelse av.

Konsekvensene av dette er blant annet at juridiske utredninger utarbeidet av skattyters advokat som grundig behandler de skattemessige konsekvenser ved en transaksjon og muligheter for at skattemyndighetene kan tolke regelverket anderledes, vil kunne kreves fremlagt av skattemyndighetene. Pålegget fra skattemyndighetene vil ofte være av generell art, det vil si at skattemyndighetene ikke er pålagt å konkret vise til hvilke betenkninger som skal fremlegges. Det er derfor svært viktig for skattytere i en skatteplanleggingsfase, å være klar over at det faktisk er en mulighet for at utredningene senere vil måtte utleveres til skattemyndighetene .

Skattyter kan også som nevnt bli pålagt å legge frem arkiv for skattemyndighetene. Høyesterett har relativt nylig konkludert med at denne fremleggelsesplikten også omfatter backupkopi av arkiv som skattyter har slettet i forbindelse med at oppbevaringsplikten er utløpt.

Finnes det noen unntak fra plikten til å fremlegge dokumenter/informasjon?

Den internasjonale konvensjonen om menneskerettighetene (EMK) har et forbud mot plikt til såkalt selvinnkriminering.

Dette forbudet retter seg ført og fremst mot å fremtvinges selvinnkriminerende forklaringer fra en siktet og bruke slike forklaringer som bevis i straffesak mot han/hun.

Dette forbudet kan etter omstendighetene også ramme fremtvingelse eller bruk av fremtvungne selvinnkriminerende dokumentbevis eller andre former for realbevis.

Det er imidlertid slått fast at terskelen for at fremtvingelse og bruk av slike bevis skal rammes er relativt høy. For at fremtvingelsen eller bruk av fremtvungende selvinnkriminerende realbevis skal rammes, må tvangen være umenneskelig eller på annen måte ha karakter av overgrep.

I og med at feil skattyter begår som fører til at det blir ilagt for lav skatt, innebærer tilleggsskatt, medfører at nevnte EMK-bestemmelser kommer til anvendelse også her da tilleggsskatt anses som straff.

Konklusjonen på bakgrunn av gjeldende rett er at plikten til å fremlegge dokumentasjon av enhver art som har betydning for ens egen ligning er så å si altomfattende, og unntakene som gjelder for svært liten betydning i praksis.

Det er viktig også å være klar over at unnlatelse av å fremlegge opplysninger er forbundet med straff i henhold til Ligningslovens kapittel 12.

3. Advokaters plikt til å fremlegge opplysninger overfor påtalemyndigheter og skattemyndigheter som gjelder klienter.

Advokater har lovbestemt taushetsplikt. Overtredelse av denne taushetsplikten er forbundet med et straffeansvar.

Advokaters taushetsplikt er en av flere viktige grunnpilarer i et demokrati. Enhver borger må kunne ha anledning til å kontakte advokat og redegjøre for egne forhold, uten å kunne risikere at advokaten bringer dette videre til offentlige myndigheter herunder påtalemyndigheter og domstoler.

Det gjelder noen få lovfestede unntak fra denne taushetsplikten. Hvitvaskingsloven pålegger blant annet advokater å rapportere om transaksjon som har en verdi over kr. 40 000 dersom det er mistanke om at pengene i transaksjonen kan stamme fra en kriminell handling. Rapporteringsplikten gjelder imidlertid ikke forhold som advokaten får kjennskap til gjennom arbeid med å fastslå klientens rettsstilling eller om forhold advokaten får kjennskap til før, under eller etter en rettssak når de forhold opplysningene omhandler har direkte tilknytning til rettstvisten.

Høyesterett avsa rett før jul en kjennelse vedrørende advokaters taushetsplikt.

I denne saken påla Økokrim et advokatfirma å gi opplysninger om hvem som var mottakeren av tre spesifiserte overføringer over firmas klientkonto. I den aktuelle saken hadde transaksjonene direkte tilknytning til en rettssak eller et forlik. Advokatfirmaet fikk medhold i at Økokrim verken kunne kreve å få opplysninger om transaksjonene eller navnene på hvilke klienter transaksjonene gjaldt. Etter mitt skjønn var ikke denne avgjørelsen i Høyesterett overraskende.

Oslo tingrett avsa i februar i år en dom vedrørende et advokatfirmas opplysningsplikt overfor skattemyndighetene. Denne saken er påanket av Staten v/ Skattedirektoratet og avgjørelsen er således ikke endelig.

Saken gjaldt hvorvidt advokatfirmaet med henvisning til Ligningslovens § 4-10 kunne pålegges å fremlegge dokumentasjon som viste identiteten til en skatteyter som en transaksjon over firmaets klientkonto var utført på vegne av.

Advokatfirmaet hadde mottatt et beløp i overkant av NOK 20 mill til sin klientkonto.

Skattedirektoratet hevdet at pålegget var nødvendig for å kontrollere at beløpet ikke gjaldt advokatfirmaets egne inntektsforhold.

Advokatfirmaet dokumenterte via firmaets revisor at beløpet på klientkonto ikke gjaldt firmaets egne skattemessige forhold, og dokumenterte også via sin bankforbindelse at beløpet var mottatt på en klientkonto.

Retten la vekt på skille mellom advokatenes egne midler på den ene siden og klientmidler på den annen side. Retten kom videre til at dokumenter som viser identiteten til innehaver på et beløp på klientkonto ikke vil være egnet til kontroll av advokatfirmaets ligning. Det var i saken ingen konkrete holdepunkt som tilsa at advokatfirmaet hadde brutt grunnprinsippet om å holde klientmidler adskilt fra egne midler.

Staten v/Skattedirektoratet tapte med saksomkostninger. Som nevn er ikke siste ordet sagt i saken.

4. Oppsummering/avsluttende bemerkninger

Skatteyters opplysningsplikt om egne forhold er altomfattende og det er svært få unntak fra opplysningsplikten. Det er derfor viktig for en skatteyter at alle dokumenter som skatteyter er i besittelse av må kunne tåle å kunne se dagens lys.

Plikten til å gi opplysninger fra en advokats side om klienter er strengt taushetsbelagt. Hvor langt taushetsplikten går med hensyn til midler på en advokats klientkonto også med hensyn til opplysninger om navn på klienten er i skrivende stund enda ikke rettskraftig.